Hundepass med forviklinger

Fuglejakt med stående fugelhund kan ha mange sider ; ett e å jakte med dæm, mens nokka ainna e å passe på skapningan i den perioden når det e snøstorm, 58 kuldegrader, 2 min grålysning og sofaløsta e større en jaktløsta. Da trave dem rundt i stua på uklipte klør mens dem lure på katti gammelerik skal lætte på det råtne liket og komme seg ut i finværet.

I sånne perioda hende det jo at man sågar stikk av til urbaniserte strøk for å se på ainna enn hoinna og snø. Da e det jo sånn at de 4 beinte ikke bestandig e like populær som bagasje hos husets overhode. Har selvfølgelig forståelse for det , å drasse på ikke urbaniserte oppkava snøfylte irsksettera i fine klesbutikka og resturanta , der hvitkledde kelnera og strøkne dame trippe rundt på sko med hæltykkelse som finslipte stoppenåle, e nok ikke helt optimalt for husfreden.

Vel det hadde seg sånn at eg va lurt med til varmere strøk, selvfølgelig litt for tidlig på året, det va jo enda en jaktprøvehelg tilgjengelig, og man kunne no vel for svarten reise til utlandet når jaktforholdan va borte??. Vel avreisedato va bestemt, men hundepass va ikke avklart. Ditt ansvar sa husets overhodet!!… Ja… må vel finne ut av det… Eg planla å plassere hundan i hundegården, fikk en kompis til å ta seg av foring, lufting, sosialisering og trim, så no sku alt være i orden.

Noen daga før avreise møtte eg min eminente og einaste nabo på bygdeveien. Naboen e en trivelig pratsom kar som ofte va ute å lufta fruen og egendressert golden retriver. Vi slo av en prat om været, mandelpotetstørrelsen, posten som va for sein, og kjøttprisan i Kilpis. Til slutt pensa vi inn på temaet om at eg hadde planer å reise til det store utland. Naboen som e dypt interessert i dyr, spesielt hunda , hadde stor bekymring for kossen mine firbeinte sku overleve i ensomhet, eg forklarte at eg hadde en kompis…. Eg kan se etter dem på mine daglige luftartura sa han? Jo.. sa eg det kan jo være greit….du bor jo i nærheten.

Vel eg lå en uke å nitørka sveitten i folkevrimmelen, storforfær over trafikk, udefinerte matretta , og snodige mennesketypa, Så en kveld ringe telefon, en kompis på tråden, han sku på jakt og hadde behov for fuglehund, eg va storfornøyd og sa han bare sku hente en av hundan! Kvelden etter ringe telefonen igjen, naboen på tråden: DU ELVENES, KOR I H.. E MARCO HENNE?. Oi sa eg upps ... Eg med internminne som en sprengt commodore 64 hadde selvfølgelig glemt å gi naboen beskjed, og han den ansvarlige dyrevennlige hundeluftarnaboen hadde oppdaga at en av hundan va fordufta.

Panikken hadde bredt seg i skrotten der han hadde lagt til flekkings til hundegården. Med sine store fiskarnævva hadde han røska opp døra til hundegården og prøvd å finne Marco som enten va dau, rømt eller va stjelt. Uløkka skjedde når han sku prøve å krype inn i hundehuset. Naboen som hadde levde et liv på sjøen og va breiskuldra som en låvedør klemte og knødde seg inn gjennom hundhushollet på ca 40 cm. Der satt han fast!!, føtn og attskotten på utsida, sprellanes, mens han kava inne i hoinnhuset med overkroppen og prøvde å leite etter en helt sikkert stokke dau hund. Heldigvis kom en ainna intetananes plystranes nabo til unnsetning og fikk kledd av han 1 stk hundhus. Han så nok ut som et forvokst fuglenek etter å ha trøska og gnidd hauet og skrotten nedi halmen…. Man må vel kunne si at humøret og glosan til naboen ikke va helt til å publisere, men eg fikk no prøvd å unnskylde meg med mitt virusbefengte hardiskhode fra 67. Vi blei no gode naboa etter det her, men diskusjonen i ettertid har i svært liten grad dreid seg om hundepass.