Jakta 2009

Det e vel sånn at jaktens urinnstinkt gjør at man trekke til vidda år etter år uansett om de vakre høner glimrer med sitt fravær. De eksploderende rypekullene som normalt kommer opp som popcorn i de fargesprakende høstliene, ligger nå timevis med trøstesløs vandring av gårde.

 

Toby som har jaktet litt rundt omkring de siste åra satte komagan mot samme viddelandskap og sosiale galskap som før.

 

Undertegnede og Toby måtte ta den lengste veien nordover siden valpen ikke va EU godkjent. Det førte til at vi hadde diverse stopp underveis og hanka med oss ting og tang som sku nordover. Vi hadde også plukka med oss verdens eldste vedovn som blei surra forskriftsmessig bak på hengeren. På tur opp fra Alta tok det verneverdige kulturminnet laus, mista de 2 av de skrøpelige fotan og va hoppende på tur ut i periferien. Det gikk heldigvis bra men førte til at hastigheten avtok. Toby synes det va greit siden han hadde så mye skrammel og verneverdige ting på hjertet som sku få utløp. Som sjåfør va eg glad for å øyne Kautokeino.

 

Ellers var vi 3 forvirra brødre og en hel skokk med hunda. 4 irsksettere og en ung vizsladame som OP hadde med i konstant langline.

 

I usannsynlig overdimensjonert orkan fra alle kanta sku vi ta fly inn i ødemarka. I følge direktøren i det store flyselskapet hadde ikke vinden noen gang vært en minimumsfaktor, og farkosten ble stappa med utstyr folk og hunder. Etter ufattelig mange kilometer,  tok vi av med vårherres hjelp, 4 ”jessunavn” og et nødskrik.. tross kraftig motvind bakfra. Den kraftige vinden gjorde hva den kunne for å sende våre skrøpelige legemer og den flyvende farkosten til de evige rypetomme jaktmarker. Flyveren hadde imidlertid en stoisk ro som smittet over på hunder og tobente. Han satt lettere henslengt med store vadera en hand på stikka og myste ut i uværet. Blir bedre i høyden! sa han i en beroligende mine, mens tarminnholdet mitt gjorde tverrstilte oppdagelsesreiser i skrotten.

 

Uten havarikomisjon i arbeid parkerte han den flyvende farkosten på samme sted som i fjor, og vi lasta av dyr, utstyr og mennesker.  Roen senka seg i kåken og stillheten av øredøvende, jakta var endelig i gang. De første åran vi va på vidda sovna vi som regel før vi våkna og va skyteklar ute før dagslyset hadde fått snurren ut av underbuksa. Men når utsiktene for  oppfylte ryggsekker e minimale, overtar 10 timers gitarspilling og lange filosoferinger for jakt i grålysninga.

 

 De korte hjulbeinte ”gaivuotnaskankan” våres trødde kjent grunn i timevis og vi så nesten ingen trost. Uansett va humøret upåklagelig . Toby kommenterte og filosoferte over livet, mens hundan jobba intenst i kjent terreng.. Undertegnede og Toby tok med oss hoinnskokken og dro ned i dalene til de dype mørke skoger. I tettskogen så vi noe som minnet om ryper, men vi va noe usikker og konkluderte med senvirkninger av nattens verdensproblemløsninger.

 

Nede langs et vassdrag tok en enslig kald , dryppende våt og noe deprimert Donald duck slapt til vingene. Ut fra medlidenhet over ensomheten til Donald og dyrevernhensyn, avsluttet jeg lidelsene med hagla. Donald takket for seg, for vår forståelse, og ramlet med et lite plopp langt ute på vannet.

 

Vi har da vel gode apportøra! og med et lite beskjedent ”apport” håpet vi på suksess. Men den gang ei, Vilja som normalt svømmer som en oter gløttet likegyldig opp på den overivrige jegeren som så for seg andebryst i steikepanna.

 

Jippi til Toby hoppa uti det kalde vannet og starta propellen. Toby som hadde sett for seg at Jippi sku vokse i mange år hadde kjøpt heldekken til lille Jippi av størrelse genmanipulert bullmastiff. Dette førte til at Jippi holdt på å gå ned med labb og snute, og fikk med et nødskrik  karra seg i land.

 

Kosn vi sku berge legemet til avdøde Donald blei diskutert i det vide og det breie. Vi måtte åpenbart krysse elva og undertegnede tok 1,5 meters springfart og spølte over elva nesten uten å bli våt på bjellan. Toby kom etter.. noe mere dypt filosoferende og vurderende. Han planla høylydt å legge fotan på de oppstikkende grønne steinan. To tre skritt så et høyt ”Deksan!!” som drepte stillheten. Deksan betyr egentlig nokka mye mer alvorlig, men ut fra barneoppdragelsen hadde han lært uttrykket i stedet for rå bainnskap. Han hadde trødd midt i mellom steinan. Sannsynligvis va det bukseselan som va gått av, buksa som va glidd ned og skrittlengden va redusert til ca 12 cm. Han ble noglet fuktig i understellet , overstellet og hagla måtte tømmes for fleire liter vann.

 

Undertegnede som sku spille urmenneske kledde besluttsomt av seg 16 lag med klær og begynte den farlige  ekspedisjon ut i den sleipe storkulpen. No sku Donald få en ærverdig begravelse i steikepanna. Med lange avmålte skritt, og med et bestemt men angstfylt ansiktsuttrykk starta undertegnede ut mot det flytende liket. Skrittan blei kortare, mindre bestemt og ”bråjufta” kom brått og uventende. Vannstanden steg fort, steinan ble større og glattere og Elvenes returnerte brått og tok landkjenning uten dunskrotten i nævven. Etter mye om og men og filosofering tok Toby av fallskjermen til Jippi som da med den største selvfølge la på svøm for å returnere med avdøde.  

 

Det resterende jaktlag som har som vane å bruke den dyrebare tida til filosofisk vedpinnesmiing, hadde inntatt konsentrert horisontal posisjon med bålet lengre oppe i vassdraget. Når vi nærma oss kunne vi høre den lystige sangen i tettskogen og vi fant dem  dypt ned i flisdungen i ualminnelig godt humør. Toby måtte styre båten hjemover mens vi fortsetta på siste verset i sangen.

 

Vi hadde store plana å vandre vestover, men muckbootsan til halve jaktlaget oppførte seg nettopp som møkkstøvla (fjøsstøvla) og alt av utstikkende beindela på skankan va komplett fri for skinn etter 400 meter i myra. Gummikomagan blei stappa full av vedkubba og lagt til steiking over primusen for å håpe på bedre passform, men uten hell.  Likevel blei alle høydedrag og råtne myrholl fintrødd på leiting etter ryper. Vi fant noen forskremte individer men etter avliving for nærmere studering fant vi ut at det va oldeforeldregenerasjon som hadde gjemt seg i krattan og vi avsto fra videre felling. Det va så langt mellom situasjonan at vi i pausan hadde høytlesing fra fugleboka til de frustrerte hundan for å holde motet oppe.

 

 En ettermiddag oppdaga vi at en båt blei satt fra støa på andre sida av fjorden. Den hadde fribord på 2-3 cm. 3 røslige lokale helta ramla inn døra og slo seg ned attmed benken. Vi som i løpet av 2 daga uten god mat hadde inntatt sigarettpapirfasong håpa på medbrakte proteiner. Framskotten av viddas vandrende hårete proteinlagre ble fiska frem fra 3 prixposa og gryta slapp velduftende røyksignala etter noen minutta. Etter konsumering av kjøtt, testing av sang, gitar, bløffe og joikeferdigheta bikka hele mannskapet over på gulvet og slokna ”rund” i fosterposisjon.

 

Etter daga med dypfilosofering lapping av diverse hyttetak, fisking av krokodiller, produksjon av lavvostenger, gåsejakting, mucbootspasering endte historien godt med slunken rypesekk og oppladda batterier.