Jakthistorie og bilder

Eg Toby og Jan var så privilegert i år at vi hadde fått låne oss Nord- Europas største hytte på Finnmarksvidda til årets jakt.  No e no vi ikke så frøktelig vant med de store jaktkåkan, små av størrelse som sjøl e, så vi hadde meget god plass(om dagan mens vi va på jakt). I år hadde vi også planer om å ha (litt) mindre ryggsekk å bære inn til terrenget, og hadde benka oss med 30 kilo draitekkmat, du vet sånn rød plastpose der maten e først lagt i skrustikke og ailt kaillvannsvatten e skvisa ut. Siden det ikke va Sahara vi skulle til, så fant vi ut at å bære vann i pose fleire mil inn til myrområda egentlig e nokså mye toillarbeid.

Nåvel vi kom oss inn til terrenget seint på kvelden, fikk stabla ryggsekkan i kjelleren på hytta og fikk prikkovert inn jaktgale irsksettera, en uttørka utgave av Toby, hagle og brødstomp. Vi va skjelven i fingran og tok fram kart over området og la de helt store planan for morradagen. Vi va i et ukjent terreng og var spent på morradagen: va det mye fugl, kossen var terrenget, fungere hundan, va myrene laget av vietnamgummi og dermed tungtrødd?. Første natta sov vi sånn høvelig (omtrent) du vet Toby som trodde han va på sjøen drog ankerkjetting så kåken dirra i kastan. Mellom kvær rie spratt vi opp, skailla hode i taket, og lurte på om det var hundan som hadde mista endan og blitt aggressive. Eg va i perioda bekymra for om kompisen sku overleve og vekte stakkaren fleire ganga. Kl 03:00 om natta var heldigvis kjettingen oppe og vi kunne utslitt gå til ro.

Tidlig i grålysninga mens det ennå va stupmørkt faint eg ut at det var best å stå opp. Eg fyrte i ovn, smurte skoan, og sang en trall. Guttan stod opp gnikka tykjepelkan ut av øyan og gløtta ut mella gardin. Det e jo mørkeskoidda uta sa Toby, og forsvant som dugg ned i posen igjen. Njaaa… sa eg mens Jan spratt opp og heinta fram moderne navigasjonsutstyr(GPS) og fant ut at vi høyst sannsynlig va i hytta, i hvertfall i følge UTM kordinatan. Før vi hadde fått mat i skrotten begynte det å smelle ute. Ka e det som skjer sa eg , og slengte meg i dekning under bordet. Tett skodde på utsida, det må være rypejegera som har gått seg vill, og skyt for å få hjelp Etter å ha hørt høylydt eder og bainnskap på utsida, og hundan våres hadde satte seg på høylytt "siiiiiit for h….." kommando ca 8 ganga attmed ovn, sneik vi oss ut i skodda med hagle og hoinnan på slep. Toby meinte at den her sporten no ikke akkurat e nokka gudelig hobby med aill denn eder og bainnskapen over hundan. Vi jakta den dagen i tett skodde, fikk bra med rype, og oppdaga når det lysna ut på kvelden at vi hadde jakta i ring rundt hytta. Vi hørte heldigvis ikke nokka meir til jegeran, dem hørte vel skytinga våres, blei redd og forsvant over alle blaåner. Vi fant ut at skyteteknikken ikke va heilt etter boka og skyldte på patronan, dårlig sikt, og urolige hunda. Toby som tilhørte baktroppen og selvfølgelig uten gevær kommenterte villig vekk alle hollan i lufta. Vi fant seinare ut årsaken til bomskuddan.

Vi hadde helt fantastiske daga på vidda der vi også ved passelige anledninge lista oss som Rosa Panther langs vannan og avliva Ole, Dole, Doffen og Donald Duck . Vi slapp sågar nesten å spise draitekkmaten, der vi laga fleire Donald Duckgryte med tilbehør. En av grytan blei riktignok ikke heilt etter planen, vet ikke heilt ka kokken hadde fått i seg før han begyndte å koke , men andelen salt(grovsalt) var nok helt utennfor alle norma. Guttan stolte nok sånn på kokken at skrubbsulten som dem va, slukte dem maten og drakk sausen i et jafs før dem hadde fått tid til å smake. Det som skjedda var at klokka 4 om natta satt det 3 forskremte uttørka rosiner i bekken og prøvde å gjenopprette væskebalansen.

En av endene vi skulle få i land va heller ikke så enkel. Arco som skulle apportere trødde på skarpesteina og skada poten til blods. Eg fant ut at anda skulle i land koste ka det koste ville og kasta klærne for å vasse ut for å apportere sjøl. Det eg ikke tenke på var at det fremdeles var like mange skarpesteina, og at det var minst 16 minusgrader i vannet. Eg måtte returnere med såre blåfrosne bein og uten Donald Duck.

Vi stekte flatnebbing(gjedde) jakta ryper, lagde god mat , hadde mange flotte situasjona på hundan. Jan som e lege hadde ansvaret for at det foregikk human avliving, og Toby va sjefsflirar, humørspreder, baktroppkommentator og rypebærer. Jan tok sin oppgave meget seriøst, her va det ikke nok med et skudd men nådde han frem til rypene før hundan nådde å apportere røska han likegodt haue av rypan så dem i hvertfall helt sikkert ville ligge rolig i sekken.

I en av situasjonan oppdaga vi at vi hadde feilproduserte patrona. Vi finner Vilja i stand på andre sida av ei myr. Etter lang runde rundt myra kom vi frem til hunden, stiller oss klare og gir reisingsordre. Kanonreis, opp flakser et stort kull : 4 skudd, og alle ryper flakser videre helt uten en krummet fjær. Toby kommenterer høylydt og mener vi bør heller dra ned til vannet og fiske. Utredning, ny stand, reis, og opp flakser en forskremt forpjusket pipkylling som slår frenetisk med vingene, nytt skudd, pipkyllingen flakser videre og lander anpusten og sliten i et kjerr like ved. Ny stand på Vilja. No skal kyllingen ta kveld og klappe sammen som en telefonkatalog sier eg skråsikkert, og gir ny reisingsordre. Den stakkars kyllingen prøver igjen og unnslippe men flyr kun et kort stykke før den regelrett legger seg ned for å dø. Jan kaster seg over den og gjør slutt på dyreplageriet, der han dukke opp med et kyllinghode i den ene handa og en liten forpjusket, sliten og meget død kylling i den andre handa. Etter en dyp høytidelig vitenskapelig undersøkelse oppdager vi at flere av patronene mangler hagl!!!!. Vi skifta selvfølgelig patrona etter denne episoden. Vi måtte dessverre også i år returnere ned til sivilisasjon. Siste dagen skulle vi jakte oss hjemover, Jan som hadde brukt anleggsko uten vernetå(Lundhags) hadde fått så mye gnagsår at læstan blei for trang og han hadde fått sirkulasjonsvikt. Han svartmalte situasjon og mente at hvis ikke det blei bedre måtte han ty til amputasjon og gå til anskaffelse av trykkimpregnert trefot. Siste dagen jakta han likegodt hjem i pisshestan(tøflan). Han var et syn for gudan der han spratt fra tue til tue som en kenguru med hagla klar. Vet ikke om han blei våt men i alle fall trekte han opp i høyden der vi til slutt jakta lirype i fjellrypeterreng. Vi kom oss ned til sivilisasjon og blei enige om at Vårherre e lite nådig med oss når vi må arbeide mestparten av året.