Jan: Fremdeles bror og human avliver og med medbrakte hodepinetabletta
Odd Petter: Bror, med en masse tekniske duppeditta av medisinsk og ikke medisinsk karakter
Hans Erling: Som før men nå i tillegg med en skjeggete tysk vorsteh som har fått tilnavnet ”Mullah Hansen”
Roald Elvenes: Nå med 3 irske røde banditter og med et utseende som av de øvrige kreative mobbende jaktlag ble sammenlignet med vorsteren til Hans
Lørdag kom vi inn til hytta etter en lang og strabasiøs tur med kraftig innslag av myrangst. Etter lange myrforseringer så vi ut som om vi var utsatt for kraftig flekktyfusangrep fra topp til tå. Skjegget til Saiti Mullah Hansen så ut som 2 dekar nyharva potetåker. Forventningene var store spesielt til Odd Petter (OP) som var fersk jeger på laget. Fersk og fersk fru blom han har no trødd sine barnsben etter fjellrypa, men annerledes nå i en anstendig alder på jakt etter lirypa . Vi hadde høytidelig oppakking og montering av hagla til OP og oppdaga at han selvfølgelig hadde glemt reima. Hans løste det på et øyeblikk med streng og hampetråd.
Dasshollproduksjon
Senere på kvelden fikk OP behov for avtreden og inspiserte utedassen. Vi fikk straks høre forskremte tilrop fra dassen og fikk berga en skjelven skapning fra å få nærbekjennskap med 30 år gammel kompost. Han laga en plan og forsvant ut i skjåen. Etter en times banking og saging kom han inn med et nytt dassholl som va tilpassa kåfjordrævholl ifølge OP`s sitt eget utsagn.
Odd Petter tester dassringen
Etter høytidelig prøving fant jeg og Hans ut at originalen tross alt var best . Vi va nok litt skeptisk til pussinga av ringen og dermed muligheten for å få flis på de nedhengende understellsredskaper.
Etter som jaktdagene gikk fant vi ut at rypehøsten nok ikke va som før, men det ødela ikke gleden. Hans hadde tradisjonen tro med seg halve bagasjen av kjøtt og gryta putra stadig vekk på ovnen. Vi stappa i oss nødvendige proteina og lå primitive og rulla på slagbenkene.
Vi hadde med oss 3 unghunda: irsksetteren Alva, vorsteren Saiti MH, og vizslatispa Kira
Når det gjelder Alva så var hun i starten rimelig storgått. OP endret raskt adferd siden jeg måtte bruke fløyta for å snu henne før finskegrensen. Han mente jeg så ut som en illrød skjeggete bowlingkule som produserte et desibelnivå som fikk trommehinnene til å kollidere midt i hodet som slitent cellofanpapir på julaften. Hver gang Alva gikk langt ut, fjernet han seg raskt 10 meter , slapp hagla på bakken og stappa tomlan forskriftsmessig i øran.
Saiti, vorsteren hadde også jaktlyst så det holdt, reisen va så ekstrem at han flere ganger reiste seg rett og slett fast inn i buskas og kjerr. Han minte litt om et havarert helikopter, der skjegget sto fast i skierrien mens halen roterte vilt i busketoppene.
Men nesen var absolutt i orden. I en av situasjonene når de gamle hundene rotet med å finne skadeskutt fugl, lokaliserte han den på et øyeblikk, klappa den skjeggete kjæften over stakkaren og laga fersk fjærblodpannekake i en operasjon. Han hadde så mye fjær i barten etter avlivingen at de andre hundan tok stand på Saiti hver gang han slo lens.
En av kveldene vandra vi inn til nabohytta som var full av veterinæra. Planen va en byttetjeneste der dyredoktoran skulle sjekke såre pota mens menneskedoktoran høytidelig sku sjekke puls og ta generell statoilservice på de tobente. Vi nådde ikke så langt men traska hjem i stupmørkna uten hodelykter og trådde selvfølgelig i alle myrhull som va å oppdrive. Hundan som va fora med alt som lukta og sannsynligvis smakte stygt, hadde naturlig nok behov for utgassing spesielt om natta. Dette førte til at vi alle plutselig og hver natt sto ute samtidig i kulda og drog luft.
Innimellom slagan tok vi malekosten frem, Jan som trente på vedkassen i fjor gikk plutselig amok på selve hytta. Det ble akkurat litt for lite maling, men årsaken var åpenbar siden Jan åpenbart drev med kroppsmalingskunst i farge fjordblå. Jeg og Hans oppdaga kompisen der han kvilte seg etter strabasene på benken, og fant ut at han holdt på å miste pusten blå som han va i ansiktet. Vi sjekka puls og fant ut at han hadde kun 26. Siden vi har hatt brevkurs i førstehjelp fra 1980, skjønte vi jo fort at stakkaren holdt på å ende sine daga. Etter høylydt rop og skrål fikk vi OP med på undersøkelsan. Vi fant ut at å telle puls va ikke våres sterke side, og den fjorblå fargen i ansiktet va halve malingsbøtta jevnt fordelt over bar hud.
Dusj
Med erfaring fra fjordårets traumatiske vasking av understell i myra, hadde vi medbragt feltdusj. Vi varma vann i kaffekjelen, fylte posen og hengte den på en 5 spiker bak skjåen. Med hvert sitt såpestykke og nytt understellsfutteral i handa, luffa vi ut i nattemørkna, kun iført tøfla og hodelykt. OP hadde ikke tøfla med seg og ikledte seg de lokale hyttekalosjan. Kalosjan va avklipte gummistøvla i størrelse 47 som fikk OP til å ligne på en naken Onkel Skrue med hodelykt. En etter en av oss kom inn og fikk varma oss med ovn. Den uheldige som ble sist va selvfølgelig OP. Han hadde glemt å sjekke væskenivået i posen, fukta skrotten og såpa seg omhyggelig inn, meget omhyggelig.. Til sine bedrøvelse va det omtrent ikke vann igjen. Det vannet som rant ned, forsvant skummanes ned i kalosjan. Vannet i kalosjan ble da omhyggelig gjenbrukt i et desperat forsøk på å få det meste av såperestan av, men såpa ble bare bedre fordelt. Han løste problemet til slutt med å tørke seg ved ovn til belegget stivna, og spratt som en kenguru rundt hytta for å få skallet av. Om ikke OP ble som ny så va i alle fall kalosjan strøkne etter operasjon.
Etter som jaktdagene gikk fant vi ut at rypehøsten nok ikke va som før, men det ødela ikke gleden. Hans hadde tradisjonen tro med seg halve bagasjen av kjøtt og gryta putra stadig vekk på ovnen. Vi stappa i oss nødvendige proteina og lå primitive og rulla på slagbenkene. 
Vi hadde med oss 3 unghunda: irsksetteren Alva, vorsteren Saiti MH, og vizslatispa Kira
En av kveldene vandra vi inn til nabohytta som var full av veterinæra. Planen va en byttetjeneste der dyredoktoran skulle sjekke såre pota mens menneskedoktoran høytidelig sku sjekke puls og ta generell statoilservice på de tobente. Vi nådde ikke så langt men traska hjem i stupmørkna uten hodelykter og trådde selvfølgelig i alle myrhull som va å oppdrive. Hundan som va fora med alt som lukta og sannsynligvis smakte stygt, hadde naturlig nok behov for utgassing spesielt om natta. Dette førte til at vi alle plutselig og hver natt sto ute samtidig i kulda og drog luft.
Innimellom slagan tok vi malekosten frem, Jan som trente på vedkassen i fjor gikk plutselig amok på selve hytta. Det ble akkurat litt for lite maling, men årsaken var åpenbar siden Jan åpenbart drev med kroppsmalingskunst i farge fjordblå. Jeg og Hans oppdaga kompisen der han kvilte seg etter strabasene på benken, og fant ut at han holdt på å miste pusten blå som han va i ansiktet. Vi sjekka puls og fant ut at han hadde kun 26. Siden vi har hatt brevkurs i førstehjelp fra 1980, skjønte vi jo fort at stakkaren holdt på å ende sine daga. Etter høylydt rop og skrål fikk vi OP med på undersøkelsan. Vi fant ut at å telle puls va ikke våres sterke side, og den fjorblå fargen i ansiktet va halve malingsbøtta jevnt fordelt over bar hud.
Lørdag kom vi inn til hytta etter en lang og strabasiøs tur med kraftig innslag av myrangst. Etter lange myrforseringer så vi ut som om vi var utsatt for kraftig flekktyfusangrep fra topp til tå. Skjegget til Saiti Mullah Hansen så ut som 2 dekar nyharva potetåker. Forventningene var store spesielt til Odd Petter (OP) som var fersk jeger på laget. Fersk og fersk fru blom han har no trødd sine barnsben etter fjellrypa, men annerledes nå i en anstendig alder på jakt etter lirypa . Vi hadde høytidelig oppakking og montering av hagla til OP og oppdaga at han selvfølgelig hadde glemt reima. Hans løste det på et øyeblikk med streng og hampetråd.
Tips en venn
Skriv ut