Midtsommer

Jakta nærme seg igjen. Kun en halv bedragelig regntung sommer med nordvest og snøkov igjen før høsten grip tak i oss. Egentlig e vel kanskje været ikke så veldig mye bedre om høsten, men for dem som ennå har et snev av fargesyn igjen, lage årstida et sprakende kunstverk av vårherres fjellvidder. Vi småpsykotiske komlinga med en snever interesse for fjærbelagte høner, haggelskudd, hunda med flate hengøra, fjellstøvla og snus, begynne allerede dagen etter sankthans å kjike i fjellan for å lengte etter klare netter med pastellfarga skoggrenser og skjellis på vannpyttan. Når man vandre langs sommergrønne stia og det flakse i skogen enten det e sjura eller forvilla stormåse, så kvækk man til og begynne å fomle etter patrona og gevær Man blir rett og slett mer og mer fjern. Fokusen endre seg radikalt fra omverden til nitidig kartstudering med påfølgende hagelsving i stua på kvisten i panelet. Den jakta den jakta Har man først fått det i blodet, enten med morsmelka, eller gjennom frosne knørva brunostskive på vandring i sine fedres fotspor etter fjellrypa, så blir man ikke kvitt det. Det e jo også mulig å få viruset i blodet gjennom påtvungen pubskovandring i myra og da nøtte det ikke med tabletta for kurering. Nei det einaste som hjelpe e å trøske fjellkomagan på, og vandre ut i ødemarka med ryggsekken full av hundemat, ekstra longs med splitt, såpestykke og 12 boksa reservesnus. Ka man ellers har med seg, ska man ikke benævne, men overleve skal man jo. Etter 3 daga har man akklimatisert seg og funne sine røtter. Om kveldan vandre man ut i den hollate longsen og singeletten for å klyve ved og slå lens bak novva .Rypesteggene prate til hverandre i kjerran, mens den klare månen lage siluetta og troll av de krokate fjellbjørkene og steinblokkene. Man bryr seg ikke lengre om klokka eller kosn møta man egentlig skulle har forberedt seg til, men har overgitt seg til de basale behov. Litt småhutranes og smilanes smett man inn i varmen med vedfanget for å planlegge morgendagens jakt