Profesjonell duetrening

Profesjonell duetrening

For mange år siden fant eg og Hans ut at i mangel på treningsfugl måtte vi få tak i duer . Hans e en handlingens mainn og tok kontakt med en bekjent øverst i Finnmarka som hadde duer tilgjengelig, og han starta den lange veien for å hente dem.

Bruksanvisning blir i våres omgangskrets sjeldent lest før etter at ting har gått galt enten man ska montere ikeamainnskit eller stalle opp duer. Men et par ting hadde Hans fått med seg fra duelevrandøren: Dem måtte sitte ute i et bur ute noen uker før man slapp dem laus, og at hønsefor og vann va en saliggjørelse for overlevelse av de kurrende fjærkre. Det va vel egentlig et grovt resyme av bruksanvisninga.

Spenningen va stor når han etter mange tima i bil ankom Gaivoutna. Han så litt sliten ut, va rød i øyan, og spilte ac/dc på full guffe. Etter en forklaring på årsaken kan man jo skjønne det. Han hadde jo hatt med seg den skjeggete strihåra vorsteren med seg på turen. 6 stk kurrende skapninger i ett hundebur og en stk jaktgal vorsteh i det andre. Buret med Saiti sto selvfølgelig helt inntil det andre buret. Man kan jo tenke seg kor rolig og stille tur det hadde vært. Saiti hadde stått i stand frem til Alta, prøvd å tyvreise dem frem til Kvænangen og sto i full los resten av turen.

Varsomt og med sitrende andakt bar vi inn hundeburet i det provisoriske dueslaget som besto av: 1. stk gammelt fjøsrom med hull i veggen og 1 stk gammelt kaninbur forsvarlig skrudd på utsida. Etter at vi hadde fylt 50 kg hønsefor i hjemsnekra fortrau og fylt en gammel klonkdunk med vann, etterlot vi 6 duer i fjøset og begyndte å telle dagan.

Dagan gikk, vanning og foring av fuglan og nedtelling mot det store dueslippet.

Duene skal jo fungere omtrent som en boomerang: når man sende dem ut kommer dem i en jevn sirkel tilbake til utgangspuntet og vips så kan man bruke dem om og om igjen. I aller høyeste grad en miljøvennlig affære i disse søppelsorteringstider.

Etter noen daga spankulerte duene ute i kaninburet og kurra fornøyd. Dagan gikk og tida nærma seg for når vi sku kunne sleppe dem laus og gjennomføre profesjonell duetrening.

Et av de mange momentan som vi ikke hadde fått med oss va alderen til fuglan… dem va vel egentlig ikke helt flygedyktig..

En ettermiddag va det klar for det store duesleppet og for en lynrask effektiv klargjøring av fuglehundan til jakta. Vi fanga de stakkars fuglan og la dem varsomt ned i en pappeske , åpna kaninburet så dem sku kunne finne veien inn i gjen og vandra opp i bakkesida på oversida av huset. Eska blei lagt varsomt ned på bakken og straegien som burde vært tenkt på forhånd blei selvfølgelig ikke lagt. Saiti vorsteren sku prøves først.

Det va lørdagskveld og fruen i huset hadde akkurat prikovert seg gjennom dusjen og sku selvfølgelig få med seg begivenheten kun iført 1 stk morgenkåpe (uten belte). Ho hadde stilt seg i trappehollet mens duene,hundan og 2 forventningsfulle profesjonelle hundedressøra sto oppe i bakkesida klar til action.

Hundan i bånd mens en av duene forsiktig blei fiska frem. Voi du ”grønnskodde gammelerik” det blei liv!. Hundan mine hadde aldri sett duer og Saiti som endelig fikk tatt dem nærmare i øyensyn, va klar for human avliving. Et mildt sagt urolig øyeblikk, det hørtes ut som starten i Finnmarksløpet!. Den ene dua blei forsiktig kasta opp i lufta med håp om at den klarte å fly. Den stakkars forskremte dua økte vingefrekvensen som en kolibri men klarte ikke å forfløtte seg mer enn 3-4 meter før den utslitt og med forskremte øya ramla på hodet mellom nokka materialstabla. Dua blei forsiktig tatt vare på og ny hvit sprekere due blei henta frem.

Etter at den hadde fått luft under vingan mista den åpenbart haleroret for den satte kursen ned mot huset og døråpninga der fruen i huset sto å fulgte med. Det elendige som da skjedde va selvfølgelig at hundan sleit seg og satte i firsprang etter den forskremte lite flygedyktige skapningen. Saiti fremst med kjæften kollåpen, og Vilja etter med håp om å få fjær i kjæften. Dua og Saiti nådde omtrent trappehollet samtidig..

I forfjamselsen for å berge det stakkars fjærkreet flagra selvfølgelig morgenkåpa av fruen som no baksa og sleit med udyran og æra, selvfølgelig naken… Voi voi.. Dua måtte selvfølgelig etter å ha blitt klappa flat, avlives og begraves, men det va jo 5 stk due igjen.. og en avkledd frustrert frue.

De andre duene blei prøvd på samme måten men dem klarte selvfølgelig ikke å finne veien hjem. Dem sirkla over fjøset til dem va utslitt og landa til slutt svett og utpeisa i takrenna på huset. Eg og Hans måtte vente til det blei mørkt, lista oss i stigen med lommelykt og et stort pledd, og fikk med et nødskrik hanka dem tilbake til det eminente profesjonelle dueslaget.

Dessverre eller kanskje heldigvis va det bare duer av det kvinnelige slaget for dem klarte ikke å formere seg. Det va til slutt en hvit due igjen som hønsehauken ikke klarte å ta knekken på. I ensomheten ga stakkaren til slutt opp og blanda seg med de ville artfrendene.