I mangel på lett tilgjengelig fugl å trene på er det fristende
å ty til alternativer, enten det no funker eller ikke.Det hadde seg sånn
at min utmerkete svigermor var meget ivrig i tjenesten når det gjaldt
kakabaking. Dette førte naturlig nok til et stort eggforbruk og på
stadig eggleiting fant ho ut av ho skulle gå til investering av lys levvanes
høner som kunne spøtte ut egg nok til formålet. Eg va utskremt til
Gibostad som pipkyllinghentar i min gamle Golf . Eg ankom Gibostad og fikk
utlevert en liten pakke full av piplyda. Pakken la eg likegodt på hattehylla og
starta hjemover. På Olsborg sto det en forfrosen kar i militæruniform og haika
forsiktig. Inn klatra en beskjeden mager skrott, litt flakkanes i blikket, med
sundklipt skalle og store blåfrosne øra. Eg prøvde å konversere og vitse
men ingenting beit på han. Eg fikk til slutt lirt ut av han at han skulle
tjenestegjøre som bilmekaniker, og va på tur hjem til sin første
perm. Etter en stund blei det lyd i karen; det hadde seg sånn at han hørte
mye ulyda fra bilen, og som mekaniker hadde han analysert at hjullagran va heilt
ødelagt bak på bilen. Det han ikke viste var at like bak skaillen hans,
lå en liten eske med 10 pipkyllinga som ikke likte å bli transportert
rundt i en gammel golf.

Med ujevne mellomrom peip det
og kvitra det bak han. Eg klarte ikke å dy meg og la ut i det
vie og det breie kor dårlig bilen egentlig va, og fikk han til å forklare
meg kossen hjullagran egentlig fungerte. Før vi kom til Norkjosbotn ville
gutten av, han hadde tydelig fått angst for at hjulan kunne ramle av, og
hadde vel et ønske om å komme seg hjem i heilt støkke.
Vel under svigermoderlig omsorg blei pipkyllingan fort til 10 stolte høner
som sprada rundt fjøsnovva. Etterhvert begyndte dem også å trøkke ut egg til
alles glede, for nå blei det ennå meire fart i kakabakinga og eggan fikk
sannelig føtter å gå på. Alt va bare fryd og glede helt til svigersønn med
irsk setter dukka opp, og hadde lagt de heilt store planan. I båndtvangtida e
det jo skralt med muligheta her oppe i nord. Kor dem ellers trene på utsatt fugl
om sommeren, har vi i beste fall sett bilda og lest om fasana, vaktel og
rapphøns. Høns!!! ja det e vel det samme kossen type tenkte eg, ein høne e
vel ein høne sku mainn tru...? Eg la de store planan og starta på besøk
til svigermor med hundfløyte og jaktsugen irsksetter.
Utfor bilen var det umiddelbart klart for første slipp.
Svigermors høner ante fred og ingen fare, dem kakla og trippa fornøyd rundt
fjøsveggen. Eg holdt en stille "morgenandakt" for meg sjøl, La
gå!!!... og irsk setteren legger straks opp til et meget rettlinjet
motvindsøk mot fjøsveggen og smeller kontant i en dirranes intens stand på
fjøshjørnet. Eg lure meg over skulderen; skal eg tørre??
sitter dressuren? overleve hønan? . Skit la gå sa eg og gav reisingsordre...
Irsksetteren tok sats så frau og mold skvatt, hønan som har en max flyhøyde på
30 cm, fant ut at det va best å legge på sprang . Har dokker sette en høne som
spring.....? Ikke akkurat nokka veddeløpshest nei
, men den her gangen berga dem seg, 9 høne pressa
seg gjennom hullet i fjøsdøra,
og en stakkar
kraup i dekning bak nokka redskapa, forskremt, skjelvanes og rød i
kammen. Dæsken..... det her va på henganes håret tenkte eg og fikk
gitt koblingsordre. Eg fant ut at det ikke va den helt ultimate treningsformen
for å trene fuglehund på svigermors høne, men en frisk opplevelse va det no i
allefall. Det som siden hendte va egentlig en tragisk historie, for hoinn hadde
oppdaga kor det var fugl. Dokker skjønne det blei plutselig færre og færre
egg, og dermed gode kaker. Svigermor va en dag frøktelig bekymra;
"godhøna" hennes var søkk borte. Eg skjønte fort sammenhengen når en
ellers matgal hund ikke ensa maten i to daga, men lå og rapte dun og
fjær som en sundskotten dunpose.
Eg lærte en ting: Tren ikke ro i oppflukt på svigermors høne(r)